Merkozy er sendt på kennel, den sjarmerende lille puddelen som myket opp den tante Sofie-aktige Angela Merkel.
Vittige kommentatorer i Financial Times og Le Monde har kalt det nye tospannet Francoise Hollande og Merkel for Homer. Man sikter til gåten Homer. Han var blind, og uklarhetene rundt hans identitet kalles det homeriske spørsmål. Blindhet er for øvrig et typisk trekk for vismenn og diktere. Uansett så skrev han som man tror er Homer helteeposene Iliaden og Odysseen, og er det noe Europa trenger nå så er det helter, helst av det uegennyttige slaget, med kalde hjerner og varme hjerter. Like etter seieren sendte den nye franske presidenten Hollande meldingen om at han er sikker på at valget av ham i mange europeiske land vakte lettelse, «et håp, en tanke om at endelig behøver ikke lenger innstramming å være skjebnebestemt».

Angela Merkels trumfkort er at Tyskland betaler en langt større del av regningen i EU enn Frankrike. Slikt blir det makt av.
Men Merkels ensidige kuttpolitikk skaper engstelse. I Aftenposten i går kunne man lese at vår egen Jens Stoltenberg er bekymret. Eurokrisen beveger seg fra å være en gjeldskrise mot å bli en sosial og politisk krise, sier han. Mer enn to år inn i eurokrisen er det ingen bedring i sikte, tvert imot. Finanskrisen ble en gjeldskrise, og så en ledighetskrise. EUs krisehåndtering er knapt demokratisk flytedyktig. Regjeringer over hele Europa har falt. Valget i Hellas var et protestvalg, og i Frankrike valgte man et alternativ. Men Nasjonal Front og Marine Le Pen fikk rekordhøy oppslutning. «Det er ledigheten som fører til de sosiale og politiske problemene. Først reddet vi banker. Så reddet vi stater. Nå handler det om å redde mennesker», sa Stoltenberg.

I eurosonen er mer enn hver tiende arbeidstaker uten jobb, og mer enn hver tredje ungdom.
Ledigheten er på et nivå som før var utenkelig og nå er utålelig, skriver forsker og BI-professor Gudmund Hernes i Morgenbladet. Han skriver at det pågår en svær ideologisk strid mellom de regimer og tankeretninger som sier at løsningen er mer kutt og tukt, og de som sier at vi kan løfte oss om vi bryter med tankene som sperrer. Man øker ikke produksjonen ved å sende hver tiende arbeider ut i ledighet. Nå føres en lik politikk i Europa under tysk ledelse. Det skaper voldsomme sosiale problemer, mange fortvilte fattige, fremmer svart arbeid og kriminalitet. En hel generasjon kommer ikke i gang med sitt liv, skriver Hernes.

Nylig hadde partiet Høyre en debatt om å forby tigging. Forslaget fikk ikke flertall.
Med litt fantasi kan man tenke seg større problemer enn det i byene våre hvis millioner av mennesker begir seg på flukt fra eurosonen. Hvis eurokrisen hadde oppstått i antikken, ville den greske regjeringen sendt en representant til Delfi for å rådføre seg med Apollons orakel. Orakelet spilte en viktig rolle i rent politiske spørsmål. Man gikk til Apollon-templet og bar fram offergaver, og til slutt ofret man et dyr på alteret. Deretter stilte man spørsmålet til orakelets prestinne, Pythia, som var et medium som framsa sitt orakelsvar. Men kilden er tom. Nå trengs det er mirakel for å redde Europa fra moralsk kollaps.

Vittige tunger har kalt tospannet Hollande og Merkel for Homer

Det er hektisk vårrengjøring på alle plan i politikken. Det går over stokk og stein, så følg med.
I øyeblikket koser kontrollkomiteens Anders Anundsen (Frp) seg med å knagge utenriksminister Jonas Gahr Støre. Endelig er det Aps tur til å ha‘n, etter nær sagt endeløse tilfeller av sexskandaler i Anundsens eget parti. Feiekosten brukes på hovedfienden, og noen riper i lakken skal han i hvert fall få, med drahjelp fra en herværende riksavis som har fått los og løssalg på suspekte pengetildelinger i departementene. Tenk om man klarer å felle den flinkeste gutten i klassen, hvilket skup! Rett etter høringen dro Støre, formodentlig duknakket, på arbeidslunsj med The Elders, en gruppe fremragende statsledere med Nelson Mandela i sin midte.

Apropos The Elders, i våre røde partier brukes det nå ikke feiekost men støvsuger mot de eldre.
Vi vet jo hvordan det gikk i SV etter landsmøtet. Kristin var en saga blott, og inn på pallen seilte tre 30-åringer, alle tre broilere uten arbeidserfaring, alle tre kunne vært ungene mine. Sikkert begavete, flotte ungdommer, men partiet står nå uten erfaring og tradisjon. En Hanna Kvanmo hadde nå gjort susen, men det finnes ikke, så glem meg som stemmekveg. Husker dere den gangen det ble vedtatt å kjøpe inn F 16-fly? Det var politisk befaring på LFK på Kjeller, og det kom selvsagt på Dagsrevyen, vårt felles torg. Der, over hodene på politikerne, tok et F 16-fly brølende av til ære for oss fjernsynssjåarar. Kameraet fanget opp Kvanmo, som med blikket mot infernoet på himmelen sa de berømte ord «Der fór 48 barnehaga!». Det skal tillegges at det var på den tiden, 1980-tallet, da barnehager var et gode for de ytterst få og trengende. Det var dame, det!

Nå er det ikke bare SV som bruker støvsugeren. – Vi er et nytt parti! sa Bjørnar Moxnes etter helgens landsmøte i Rødt.
Med seg har unggutten en partisekretær på 25 år og to nestledere på 30 og 26 år. 68-generasjonen og AKP´erne er borte fra partiets ledelse. Mantraet på landsmøtet var at venstresida må tørre å fornye seg. Bort med alt det gamle, stokk og gi på nytt. Partiet skal tas en omdreining mot høyre for å bli spiselig for flere enn de to prosentene av velgerne som stemmer Rødt.

Så er det Erna. Hva har skjedd med Jern-Erna? Den nye stilen er myk og stillfaren.
Kombinert med øynene som ser ut som de savner brillene ser hun ut som Mor Godhjerta som er på vei til å ta ut av ovnen et sunt rugbrød til folket. Brødet er bakt av folk med fagforeningskortet i baklomma, forkynnes det. For Høyre skal bli det nye arbeiderpartiet.

Noe forandrer seg aldri, nemlig SVs ønske om å sette spor etter seg i viktige saker som de har tapt.
Som i klimameldingen: «Regjeringen vil ha som mål at veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange». Den dagen jeg må parkere bilen for godt står det et Intercity-tog klart utenfor døra,– særlig! Tipper det blir gåstol ned til stasjonen, og så har de hengt slike praktiske sjuende-far-i-huset-rør på veggene i trengseltoget til Oslo, det med tre vogner. Alternativt kan de jo knagge oss fra taket. Swing er vi jo glad i i min generasjon. Etter denne vårsjauen ser vi at Høyre tar en venstresving, mens SV og Rødt går til høyre. Men når støvet har lagt seg: hvor er de politiske hovedsakene som skal tenne velgerne?

Det giftige budskapet som Anders Behring Breivik sprer, blir møtt med et system som er fullstendig strøkent, nærmest antiseptisk.
Som reporterne fra Tinghuset sier, den eneste lyden er knatringen fra journalistenes pc-er. De pårørende oppfører seg eksemplarisk. De holder rundt hverandre, støtter hverandre. De har det fælt, men de undertrykker følelsene så godt de kan, sier en av bistandsadvokatene. Forsvarsadvokater og aktorat ser ut til å spille på lag. Det hele er lavmælt og verdig. I den overveldende horden av forståsegpåere som ble intervjuet i går var kommentator i Dagbladet, John Olav Egeland. Han sa at ABB virker som han er på alerten hele tiden, og holder på å sprekke.

Avisene skrev nylig om 22. juli-trøttheten i folket. Hele 68 prosent av de spurte sa at det hadde vært for mye mediedekning.
Jeg vet ikke hvordan spørsmålene var formulert, men det kan jo hende at folk reagerer på måten denne rettssaken framstilles på fjernsynsskjermen. Alminnelig oppegående mennesker vil prøve å få med seg det viktigste fra denne historiske saken. Man vil danne seg et eget bilde av terroristen og måten samfunnet takler en sak med slike enorme konsekvenser. Hvordan gjør man dette, hvordan informerer man folket, hvordan oppfører rettsstaten, rettspsykiatrien og mediene seg. Dette vil vi gjerne følge på nært hold.

Vi som sitter foran tv-skjermene visste at vi ville få en sensurert versjon.
Vi visste også at det var mange måter å gjøre det på. Som en britisk journalist sa, de kunne ha sendt live fra rettssalen, men litt forsinket, slik at sensuren kunne klippe det verste. Men det ble verre enn ventet, som forfatter Ingvar Ambjørnsen skrev i VG i helgen. Han ville ikke ha en tysk kortversjon, så han kom hit for å se på tv. Han mener at Stoltenbergs ord om mer åpenhet og demokrati er gjort til skamme, og at det er absurd at skjermen går i sort når Breivik forklarer seg. Vi får ikke se ham, høre ham, se mimikken hans. Han synes det er hans rett. I stedet får vi høre en hær av forståsegpåere utenfor tinghusdøra. Journalister intervjuer journalister, advokater og psykiatere. Alt går igjennom flere filtre.

Jeg er langt på vei enig med Ambjørnsen. Når ting ikke er autentisk så fungerer det ikke.
Det er det rasjonelle og fornuftige som framstår, men dette er jo ikke rasjonelt og fornuftig. Temaer og setninger blir tatt ut av sin sammenheng og belyst. Man mister nyansene på veien, og den følelsesbaserte forståelsen forsvinner. Jeg synes jeg får en antiseptisk framstilling, doserende og med gjentakelser inn til det søvndyssende. Man møter et juridisk system som virker nesten overveldende strøkent og ordentlig. Kontrasten blir en Breivik som ifølge Egeland holder på å klikke under aktors utspørring om ordenen hans. Det blir absurd.

Det store spørsmålet er om Breivik er tilregnelig eller ikke.
Samfunnet trenger et svar på det. Men jeg er redd det politiske aspektet skal drukne i all denne pikante sjelegranskingen. Hva hvis det var en skjeggete ytterliggående islamist som sto bak udåden, og ikke en av våre egne vestkantgutter? Hadde saken stått om tilregnelighet, eller om samfunn, religion og politikk? Breivik sauser også sammen kristendom og korstogsideologi som en spydspiss mot «de andre», muslimene og islam. Denne onde troen deles av mange, og den kommer fra et sted. Jeg vil vite mer, men har funnet av-knappen for en stund.

Det våres mellom snøbygene, nytt liv spretter opp i grøftekanten og fotballen triller igjen.
Våren skal handle om at det livnar i lundar, men ikke denne våren. Nå skal vi ha ti uker med død. Ung død. Det er nødvendig å få satt et endelig punktum for 22/7, men det er tungt. For meg er våren snart ensbetydende med død. Alle mine har dødd om våren. Datoene ruller opp på kalenderen, og melankolien følger med. Nå forsterkes det, for denne våren kommer vi vel aldri til å glemme. Selv om vi ikke er direkte berørt så er vi berørt. Utryggheten har tatt plass iblant oss. De vanligste dødsårsakene i Norge i dag er livsstilssykdommer, kreft og hjerte- og karsykdommer. Terror var noe som skjedde i USA. Nå har vi den på norsk jord, utført av en norsk terrorist.

Jeg fulgte med på tv-sendingene fra rettssaken som åpnet i går, og opplever det som nesten ubegripelig.
77 menneskeliv gikk tapt på noen små timer, utført av en forskrudd ung mann som frykter et framtidig Eurabia. Han påberoper seg nødverge og mener han har rett til å drepe alle som støtter et flerkulturelt samfunn. Han anerkjenner ikke dommeren fordi hun er venninne med Gro Harlem Brundtlands lillesøster Hanne Harlem. Slike karakterer trodde jeg bare fantes i de voldelige dataspillene som er populære hos mange tenåringsgutter. Nå er de altså lys levende blant oss. Hvem er neste tulling ut? En som hater raseblanding, og plaffer ned par som går hånd i hånd på Karl Johan? Uansett hvor mange roser folk legger ned, tornerosesøvnen er over og noe annet har sneket seg inn.

Hva slags verden skal barnebarnet mitt vokse opp i? Det var min hovedtanke foran tv-en i går.
Jeg vet ikke om jeg har så lyst til å ta med meg den lille på T-banen i Oslo, for eksempel. Visse steder og visse datoer er det kanskje lurt å holde seg unna. Jeg liker ikke å tenke sånn, men det sniker seg inn. Jeg innrømmer at jeg er redd, og vet ikke om jeg orker å følge hele rettssaken, for antakelig blir jeg bare mer skremt. Hver og en får tenke over hvor mye de tåler. Tankene går til de direkte berørte som ikke har noe valg, de må gå igjennom helvete nok en gang. Så ærlige, reflekterte, flotte ungdommer Mor Norge har. De gir meg tilbake litt av det framtidshåpet jeg mistet på veien.

Mødre og fedre og besteforeldre har til alle tider fryktet sykdom og brå død for sine barn.
På 1800-tallet var det infeksjonssykdommene som herjet, ifølge Statistisk sentralbyrå. Tuberkulosen tok tusenvis av unge liv. Den var rene epidemien i perioden 1870 til 1900. Helt fram til 1930-åra var tuberkulosen den vanligste dødsårsaken blant barn fra 10 til 14 år. Den tok selvfølgelig livet av voksne også, men barna var særlig sårbare. Barn døde også av difteri, skarlagensfeber, kikhoste og meslinger, lungebetennelse og bronkitt. Dette er historie i dag. Når det gjelder de voldsomme dødsfallene så var det drukningsulykkene som dominerte fram til annen verdenskrig. Senere ble transportulykker og fall de viktigste. Dette viser at typen ulykker skifter med tidene vi lever i. Før skjedde ulykkene i arbeidslivet, spesielt i fiske og skipsfart. I dag skjer de oftest hjemme, under fritidsaktiviteter eller på veiene. Med unntak av krigen har drap aldri hatt noen stor andel av voldsomme dødsfall. Vi får håpe det fortsetter slik. Det er nok med én ABB.

Jeg møtte en tidligere kollega fra et av Aller Medias ukeblader i Oslo nylig.
Det var få dager siden nyheten kom om at Aller Media skal spare 70 millioner kroner og må kutte 44 årsverk. Man kunne lese i avisene at ansiennitetetsprinsippet var fraveket. I stedet skulle ledelsen sette en karakter fra 1 til 9 på hvert hode, hvor 1 er dårligst, og slik skille klinten fra hveten. Karaktersystemet skulle brukes direkte i nedbemanningsprosessen. Fagforeningene protesterte for døve ører. Min tidligere kollega fortalte bilderikt og livlig om forholdene på jobben. Stemningen var dyster. Da bomben kom, tikket tekstmeldingene som besatt mellom kollegene. Hva skal du gjøre? Hva tror du skjer med oss over 50? Hvem i ledelsen er det som skal vurdere oss? «Ledelsen skal selvfølgelig ikke karaktersettes» sa min kollega megetsigende.

Hun gjorde som geitekillingen i eventyret, hun ville ikke telles. Derfor tok hun sluttpakken sin og gikk.
Hadde hun ventet så kunne hun risikert å bli sparket ut, noe hun ikke ville utsette seg for etter et helt yrkesliv i bladet. Hun ville ikke orke å leve med en slik sorti. Hun ville se tilbake på en god arbeidsplass med massevis av gode minner. Dessuten var det ikke sikkert at hun hadde fått en såpass bra pakke hvis hun fikk dårlig karakter og ble sparket. Hun tenker nå på sine kolleger som sitter og venter på dommen. Kriteriene for målingen er kompetanse, ansiennitet og sosiale forhold. Alle tenker sitt om trynefaktoren som naturlig vil snike seg inn, og de eldre lurer på om alder, kunnskap og livsvisdom slår ut negativt eller positivt. Den som lever får se karakterboka for hele bedriften, og hvem som er vinnere og tapere. Klubbene vil også følge med på at fast ansatte ikke blir erstattet av midlertidige eller frilansere.

I slike ulvetider må man tygge lenge på de gode stråene. En forskningsrapport fra det tyske arbeidsdepartementet sendte humøret rett opp til 9 på skalaen.
Det var Aftenposten som trykket saken som en liten notis. Egentlig burde den vært slått stort opp til glede for alle grå pantere. Rapporten slo fast at vi presterer best på jobben i alderen 45 til 49 år, det vil si 0, 7 prosent over snittet. Aldersgruppa 20 til 24 år produserer 0, 3 prosent under gjennomsnittet. I 50-årene synker produktiviteten noe, men er høyere enn på 40 til 44-åringenes nivå. En svensk professor i arbeidsmarkedsøkonomi, Thomas Lindh, sier følgende til tidsskriftet Ingeniören: « – Det finnes svensk forskning som peker i samme retning, men dette er et komplisert område. Noen ting forverres med alderen, noen ting forbedres». Så klart, og det er jo derfor det er så fint og så viktig at alle alderstrinn er representert på en arbeidsplass.

En som virkelig jobber for å bli kvitt elendighetsretorikken som gjør alle eldre voksne til en stakkarslig byrde, er eldreforsker Øyvind Nøhr ved Høgskolen i Lillehammer.
Jeg intervjuet ham for en tid tilbake, og han sa at han gjennom 20 års forskning på eldre og aldring har observert et gap mellom folks generelle oppfatning og fordommer, og hva forskningen faktisk finner om det å være gammel. De fleste er oppegående mennesker, sier han. Dessuten øker den gjennomsnittlige levealderen med seks timer hver dag, og slik har det vært i 160 år. Siden 1850 har den steget fra 40 til 80 år. Veksten stopper ikke, og best av alt, helsa følger med. Ingen gode grunner til å parkere en 60-åring, altså!

Som regel er jeg lykkelig over ting som ikke skjer. Men må det gjelde akkurat i påsken?
Påsken er faktisk den ferien med flest sammenhengende røde dager på kalenderen. Mens julen, det norske folks helligste høytid, kan ende opp på en vanlig helg, slik at alle stresser livet av seg for å rekke å lage den. Påsken derimot, den er tømt for hellig innhold. Mange går i kirken på julaften, men de færreste går i påsken. Til og med prester dropper kirken. Jeg leser i Dagbladet at tidligere Vålerenga-prest Einar Gelius har sluttet å gå. Noe må jo evangeliusen finne på for å få oppslag, i og med at han ikke får sjokkert oss mer med vielser i telefonkiosker og bøker om sitt single sexliv. Ungdomsopprøret hans kom tretti år for seint, og biskopen gikk lei.

Nå går vi altså inn i den stille uken. Herregud så kjedelig! Teatrene, bibliotekene, butikkene – stengt.
Det er nå jeg kunne tenkt meg å kjøpe litt vårtøy og nye sko. Jeg elsker teatret. I Sverige går teatrene for fullt i påsken, så stengningen er typisk norsk. Jeg liker også å sitte på utecafé og glane på folk, men det er ingen å glane på. De har reist. Det er bare tjue prosent av oss som har hytte å dra på, dessuten er snøen pill råtten. De andre har vel reist til Tallinn eller Paris. På stranda mi sørpå, der gullvogna står, vil ikke Knut sette på vannet av frykt for frost. Jeg holdt på å le meg i hjel da brevet kom, men innser nå at han fikk rett, det er nordatrekk og nattefrost. Så da er det å sitte her i Lillestrøm og glo på tv. Tv-en har forresten blitt så dårlig at jeg vurderer å si opp lisensen. Lørdag er den dårligste tv-dagen i uka. Og i påsken bys vi på resirkulert Dalgliesh, resirkulert «Malstrøm» fra 1985 og resirkulert «Cracker» fra 1990-tallet.

Familie, sier du? Det er jo nettopp det vanskelige. Med årene er familie et tapsprosjekt. Store deler av den ligger på kirkegården.
Påsken er den tiden på året da folk setter gamle mor på avlastning på sykehjemmet, slik at de kan reise på hytta vel vitende om at hun får sitt påskeegg. Jeg skal vel alltids finne på noe å gjøre, og har i hvert fall ett av barna hjemme. Men jeg synes det er på høy tid at påskestengning med en slags religion light-begrunnelse tar slutt. La ungdommen få jobbene med å holde landet åpent. La oss få bruke noen fridager hjemme på å gjøre ting vi ikke har tid til ellers, besøke hverandre, gå ut, gå på teater etcetera. Ensomheten tar livet av folk, og påsken er for mange den verste tida.

Avisa Vårt Land har skaffet seg noe å skrive hjem om i stille dager.
De har fått laget en spørreundersøkelse blant tusen nordmenn. Spørsmålet lød «Hva tror du skjer etter døden?». Fem prosent svarte at vi kommer til himmelen, mens andre slutter å eksistere, mens 20 prosent svarte at alle mennesker kommer til et godt sted når de dør. Troen på at livet har to utganger, himmel eller helvete, er forbeholdt folk i vest og i sør. I Oslo er det færreste som tror på frelse og fortapelse. Mens hele 48 prosent svarte at de ikke trodde på et liv etter døden. De tror ikke det skjer noen verdens ting, bare slutt, stillhet, ikkeno. Omtrent som en evig påske. Regnestykket til Vårt Land går ikke opp, men jeg er i hvert fall blant de 12 prosentene som tror på et liv etter døden. Men som de fleste er jeg aller mest opptatt av livet før det. Måtte den stille uken avgå ved døden.

Sola strålte søndag, og jeg ville til Høvikodden for å se på kunst.
Det var ikke sant, jeg ville egentlig til min barndoms dal ved sjøen, stedet jeg slo rot på etter sjokket med flytting fra slekt og venner i det høye nord. Høvik hadde alt et barn kunne drømme om, sjøen, bryggene, båtene, stranda, regatta, krabbefiske om sommeren, ispilking etter hvitting om vinteren, Platheskogen med massevis av blåveis og maurtuer og hesten til Plathe som gikk i en innhegning, og svære hager og hus, og den engelske skolen med alle barna som snakket rart og som vi lekte med. Å bo på Høvik var som å være på ferie hele året. Det var tusen ting å finne på.

Vi flyttet i 1963, da jeg var ti år gammel. Å komme tilbake etter så mange år kan fort bli nedtur. Alt kan være forandret.
Jeg kjente pulsen da vi svingte inn i Sarbuvollveien.
Så var det like fint som jeg husket det. Det hvite huset vårt var bygd ut siden sist, men jeg gikk nedover grusveien langs hagen med pæretrærne og irisbedet og fant vinduet til mitt pikeværelse. Vi ruslet nedover den slake lille bakken ned mot sjøen. Alle som betydde noe for meg bodde her i den lille gata. Pål som var adoptert og måtte spise vegetarmat og bli oppdratt, men han hadde da en hundre år gammel skilpadde lenket til et tre i hagen, og den ville vi leke med.

Så kom vi til det hvite huset med de store, slemme engelske guttene.
Det var en episode i gata da de mobbet broren min og kalte ham for hanken på grunn av ørene. De lo da jeg kom for å forsvare ham. Så kom vi til det vakre gule huset til min venninne Anne. De var fire jenter, og den yngste het Runa for hun skulle ha vært gutt. Foreldrene drev egen bedrift og jobbet mye, så den danske au pairen var stedfortreder. Hun var kjempesnill. Lenger nede lå rekkehuset med Askeland-søstrene som hadde hamstere og dansk au pair som alltid ga oss eggedosis, og Skogrand-søsknene som hadde en hel garasjen med tom emballasje av Oboy og alt mulig, så der lekte vi butikk.

Vi forlot gata mi og kjørte opp til Strand, med de svære plenene og restauranten med havutsikt.
På 1950- og 60-tallet var det en utescene her, og jeg husker at det var fullpakket med familier når Elisabeth Granneman og Leif Juster kom og underholdt. Vi ungene fikk is og pølser, og foreldrene våre drakk øl og danset. Revykveldene var myke og mirakuløse. Alle de voksne var i godt humør. Jeg glemmer det aldri. «Skal dere ha noe?» spurte en søt kelner i restauranten. Jeg sa jeg var på gamle tomter. Hun svarte at hun også var herfra, men at hun hadde vokst opp på Hamar, «og takk for det» la hun til. Jeg tenkte deg om det, du tenker kanskje på rikfolk og snobberi, men jeg husker ikke sånt, for meg var dette paradiset.

Jeg hadde tiårsbursdag med ringleker i hagen. Tre dager etterpå flyttet vi til Skedsmo.
Jeg satt i forsetet på flyttebilen og gråt mens jeg tviholdt på den rødrutete ranselen min. Jeg snudde meg for å vinke til Anne, men jeg gråt så fælt at jeg ikke kunne se henne. Jeg skulle aldri se henne og alle de andre igjen. Jeg var sønderknust, og det satt i lenge. Jeg har aldri glemt den dagen. Og så tenkte jeg på hvor vondt det er for barn å flytte. Hvor vondt er det ikke da for asylbarna, som først blir omplantet her, for så å bli kastet ut igjen til et land de ikke husker?

Nå er det vel snart bare Grete Faremo og Jens Stoltenberg som ikke vil ønske de 450 papirløse barna velkommen.
Det er merkelig hvor umusikalsk denne regjeringen er på asylområdet. Det er på’n igjen med samme trøkk som med Maria Amelie-saken, uten sammenlikning for øvrig. Dette handler om barn som har vokst opp her, ja mange av dem er født her. De bor rundt over hele landet, de går i barnehage og skole, folk kjenner dem og har et forhold til dem. Da jeg kjørte ned av fjellet i går tenkte jeg på lille Nathan (3) som er født på Lillehammer sykehus, og bor i asylmottak på Hafjell. Han har ikke noen støttegruppe rundt seg som navnebroren i Bergen, han som får bli.

Foreldrene til Nathan på Hafjell frykter at de kan bli tvangsreturnert når som helst.
Klassekampen har fulgt den lille familien. Foreldrene sover dårlig om natta, og er redde for å åpne døra når det banker på. Det er om lag 700 etiopiere som har det slik akkurat nå. Foreldrene til Nathan drev en regimekritisk avis sammen i Etiopias hovedstad Addis Abeba da de måtte flykte. De sier at det vil bli ekstra vanskelig for alle de som nå må reise hjem. Regimet blir bare verre og verre. Dette landet har altså Norge klart å lage en returavtale med, som eneste land i Europa, og nå skal det gå på løpende bånd.

Mange av dem som må dra er kvinner, og svært mange av dem forteller om massevoldtekter i fengsler og på politistasjoner i hjemlandet. Norske myndigheter tror på dem, men de tror ikke på at dette er en torturmetode som brukes systematisk av regimet. Det virker rart, for en rekke menneskerettighetsorganisasjoner sier det motsatte, at voldtekt brukes systematisk som tortur i Etiopia. Den norske ambassaden i Addis Abeba stadfestet seksuelle overgrep mot familiemedlemmer til opposisjonelle i en rapport fra Juss-Buss i 2005. Men den norske utlendingsforvaltningen mener at det ikke er forfølgelse når kvinner er voldtatt, men alminnelige kriminelle handlinger. I enkelte avslag står det at kvinnen oppfordres til å gå til etiopiske myndigheter og anmelde overfallet. Vi hadde et tilfelle i 2004, der en ung kvinne var voldtatt av sikkerhetspolitiet fordi hennes familie var med i frigjøringsbevegelsen. Hun fikk avslag fra Une, på tross av at FNs høykommissær for flyktninger anbefalte asyl fordi hun risikerte forfølgelse ved retur. Ingen vet hvor hun er nå.

Opposisjonelle etiopiske menn blir torturert på en annen måte av de samme folkene som forgriper seg på kvinnene.
Da heter det seg at de er forfulgt og torturert, og det gir større grunnlag for asyl. Mennene blir trodd, men ikke kvinnene. Dette er kvinnediskriminering satt i system av våre myndigheter, og det er et dobbelt svik mot kvinnene. Etiopiske myndigheter har gjentatte ganger fått kritikk for brudd på menneskerettighetene. Og dette landet skal vi nå belønne med 350 millioner kroner mer i årlig bistand fordi, som utviklingsminister Erik Solheim sier, de er det flinkeste landet i Afrika på utvikling.

Saken om utsendelse av de 450 barna skulle aldri ha oppstått.
Hensynet til barnas beste ble styrket i den nye utlendingsloven. Man har ikke fattet vedtak i tråd med lovens intensjon. Nå står klagene i kø. Kan den bortkomne menneskelighet gjenoppstå til påske?