Lavkarbodietter er ikke noe nytt. Vi husker godt Fedon A. Lindberg som lanserte sin første kostholdsbok i 2001.
Han gikk til angrep på poteten, eller snarere stivelsen i poteten. Det skapte naturligvis ballade i potetnasjonen Norge, men han var ikke først. Vi har faktisk hatt 150 år med lavkarbodietten. Det skriver Dag Viljen Poleszynski i siste nummer av bladet Levende historie. Poleszynski er cand. scient i ernæringsfysiologi, dr.philos. og ansvarlig redaktør for Helsemagasinet vitenskap & fornuft. Han forteller at debatten om hvorvidt vi har godt av karbohydrater eller ikke startet allerede på 1800-tallet, da de første guruene anbefalte folk å kutte ut stivelsesholdige matvarer.

De første bøkene om lavkarbomat ble skrevet av en fransk advokat og en engelsk snekker og begravelsesagnet.
Verdens trolig første slankeguru het Jean-Anthelme Brillat-Savarins (1755-1826). Han ble høyesterettsdommer og var en ekte gourmand som underholdt sine gjester med utsøkte middager og gode råd mot overvekt. Hans bok «Smakens fysiologi» utkom i 1825. Hans viktigste råd mot fedme var dette: «Siden det er bevist at fettavleiring ganske enkelt skyldes mel og stivelse, både hos mennesker og dyr, kan det avledes med nøyaktig konsekvens at en mer eller mindre streng avholdenhet fra alle matvarer som inneholder mel eller stivelse, fører til tap av kroppsfett». Det var Brillat-Savarin som sa «si meg hva du spiser, og jeg vil fortelle deg hva du er».

Førti år seinere, i 1863, kutter en overvektig begravelsesagent ut brød og poteter, lesser på med fett, blir slank og skriver om det.
Briten William Banting (1796-1878) skrev det banebrytende ernæringsheftet «Brev om fedme til det alminnelige publikum». Den respekterte herren var omsider blitt kvitt sin store mage, skriver Poleszynski. Banting begynte å bli overvektig allerede da han var i trettiårene. Han gjorde alt mulig for å slanke seg, lå på sykehus tjue ganger, besøkte diverse kursteder, gikk lange turer, drakk litervis med vann og spiste lavkarbodiett. Ingen ting virket ordentlig og Banting ble slapp og nedfor. Han var 66 år gammel, 165 cm høy og veide 91 kilo. Syn og hørsel begynte å svikte. Da kontaktet han øre-nese-halsspesialist William Harvey.

Banting hadde til da inntatt mye brød og melk, te med sukker og melk, ristet brød med smør, kjøtt til middag, øl og kaker.
Harvey fikk ham over på bacon, storfekjøtt, lam, vilt, nyrer, fisk eller fjærfe, grønnsaker og bare én tynn brødskive hver dag. Bare etter noen dager følte Banting seg bedre. Etter 38 uker følte han seg friskere enn på tjue år. Syn og hørsel var bedre, han var 21 kilo lettere og hadde mye mer energi. Banting hadde god helse og normal kroppsvekt helt til han døde 81 år gammel. Heftet hans om fedme ble viden kjent, ikke minst i USA, og i Sverige er ordet banta blitt synonymt med å slanke seg.

Men hvem kom på det først, og hvorfor vil ikke etablerte mateksperter godta sammenhengen mellom høyt karbohydratinnhold, fedme og sykdom? Poleszynski forklarer at det er vanntette skott mellom evolusjonsbiologi, ernæring og medisin. Han sier at de første på lavkarbo var steinaldermenneskene, 10.000 år før jordbruksrevolusjonen startet. Tilbake til start, altså.